Stedsutvikling gjennom bygningsvern utfort av kvinner!
head


FRA OSLO TIL HJERTELIG BOPLIKT

På Røste gård i Nord Torpa var 13 gamle bygninger i ferd med å skli fra hverandre. Hege Knoph Berg (66) beseglet boplikten med ett tonn rødmaling og stålwire, men også skaperkraft fra hjertet.  Hun har satt sitt visuelle preg på gården siden hun var tenåring. 

– Estetikk er viktig når man skal leve i det, forklarer Hege Knoph Berg, der hun viser oss rundt i det flunkende moderne tilbygget til hovedbygningen. De nye tersklene til bad og soverom er så brede og dørene så lave og kunstferdig utformet at de er vanskelige å skille fra 1800-tallet «rett over gangen». I handa holder hun knippet med store nøkler til gamle låser. Hver nøkkel har et kunstferdig utskåret anheng med navn på bygningen den hører til. Treet er slitt og mørknet. Hege laget dem som tenåring,- samtidig som hun malte gardsnavnet «Røste» med vakker rosemaling på grinda inn til tunet.

Tredje generasjon

Hege har alltid hatt en egen kjærlighet for Røste gård. Selv om hun og familien alltid har bodd i Oslo, ble somrene i Nord-Torpa ble tilbrakt i fjøs og på sætra. Hege valgte å bli familien Knophs tredje generasjon eier av Røste i 2003. Dette til tross for at tunet på gården var mye å ta vare på: Ett sted hadde grunnmuren rast sammen, tømmervegger var i ferd med å skli ut, fjøset hang i løse lufta og trær lå veltet over den gamle Doktorstua. Begge låvebruene var falt ned. I hovedbygningen var bjelkene under peisen råtnet, ett annet sted var grua i ferd med å rase ned. Gode hjelpere i bygda hadde bistått med å bevare gården med eiere i Oslo, men når de ble gamle ga de opp. Røste gård hadde grodde igjen. Men Hege hadde bestemt seg: Hun ga seg selv tre år for å gi barndomsminner og famliearven en ny sjangse og flyttet fra Oslo for å overholde boplikten. Og entusiasmen smittet etterhvert også over på ektemannen Aage Berg (75). Han er en god bidragsyter i livsverket.

Skepsis

Folk var skeptiske til planene om et jordhus i Torpa. Det fortelles at et drøyt dusin fjøs på bureisingsbruk i Snertingdal bokstavelig talt smuldret bort fordi jorden var uegnet. Men noen mil unna står fortsatt våningshuset etter Dorthea og Hjalmar Tomte. Oldebarnet Bente forteller at huset holder seg godt. Kanskje fordi Dorthea hadde gått kurs gjennom småbrukarlaget og visste hvordan jordstampingen skulle gjøres? Norges Bonde- og Småbrukarlag lanserte jordhusbygging som en billig bolig i mellomkrigsårene. I organet Småbrukaren kan en blant annet lese at kurs ble holdt på «Opland småbrukerskole ved Lena stasjon». Du kunne bygge et hus med egne hender, og på Tomte ble barn, barnebarn, naboer og venner satt igang med spade og trillebår.

Hustak i gave

Hege Knoph Berg var var ydmyk for alle utfordringene det store restaureringsprosjektet førte med seg. Hun kontaktet Randsfjorsmuseet for å få råd. Ikke fordi hun ville ha et museum, men for å slippe å gjøre feil. Samtidig måtte det faglige kompromiss til når ambisjonen var å redde alle de 13 husene på gården. Museet foreslo linoljemaling. Hege konkluderte med at dette ble for dyrt. Hun kjøpte istedenfor intet mindre en ett tonn vanlig rødmaling. Familie og venner stilte på dugnad, og redningsarbeidet på Røste gård var igang. Etter at hun tok over gården har Hege Knoph Berg ønsket seg hustak i fødselsdagsgave fra ektemannen. Halvgammel bølgeblikk er skiftet ut med tretak. Bordene er impregnert med kreosot. Dette gir en vakker grå farge som passer sammen med opprinnelig skifer på nabotakene.

Fjøs og følelser

Fjøset var et eget kapittel. All fornuft tilsa riving. Hege ville det annerledes. Hun gikk lange turer inne i bygningen og gjenopplevde barndommens opplevelser med dyr og det å få lov til hjelpe forpakter og budeie. Etter mange avveiinger seiret følelsene. Gamle lyktestolper i møkkakjelleren holder nå oppe gulvet inne i det gamle fjøset. Stålvaier festet med strekkfisk binder sammen veggene. På andre bygninger er bjelker skrudd fast over tømmerstokkene så de ikke raser ut. Hege har festet hon utenpå ødelagte tømmerstokker for å bevare utseende, framfor å felle inn nytt tømmer. Resultatet er at låven med barndomsminner står og tunet fortsatt er komplett.

Estetiker

Gleden over å ta vare på er kombinert med gode ideer og en nøyaktighet som er ungdommens utdannelse til grafisk designer verdig. I hovedbygningen er farger hentet fra de gamle interiørene. Men samtidig har hun ikke vært redd for å trekke inn sin egen smak og personlige vurderinger. Hege vil være seg selv på Røste.
– Søk råd, men gjør utformingen til din egen, anbefaler hun. Den rosa fargen fra den opprinnelige dekorasjonsmalingen på veggene i stua er dratt inn i kjøkkeninnredningen. Ja til og med en tripptrapp-stol er fornyet med den gammeldagse fargen. Ute i doktorstua er pasteller vekket til liv igjen med malingsstrøk dekket av umbrafarget lasering for at veggene fortsatt skal virke gamle. I andre etasje er de faspikrete omhengssengene forlenget slik at nye generasjoner kan få en god natts søvn. For å gjøre de nye sengegavlene lik de gamle, har Hege malt «usynlig aldring» med vannfarger.

Hytte i byen

De tre årene Hege Knoph Berg ga seg selv etter å ha bosatt seg i Torpa, med hytte i by´n, har snart 10-års jubileum. Hun gleder seg over at barn og barnebarn fra Oslo ser ut til å trives. Det er ikke lenger husdyr på Røste, men jorda er forpaktet bort og skogen drives, slik familien kan holde gården i hevd. Minnene og gårdshistoria ligger i lufta og sæteren er inntakt på fjellet. Røste er og har alltid vært en glede for meg, og det håper jeg gården blir for neste generasjon også, sier Hege Knoph Berg.

OM HEGE KNOPH BERG (66)

Er pensjonist og har vært husmor innimellom mye annet.
Utdannet grafisk designer.
To barn og tre barnebarn.

KOMMENTER!