Stedsutvikling gjennom bygningsvern utfort av kvinner!
head


REDNINGSAKSJONEN GURIHUS

– Alle som setter sin fot her, blir satt i sving, smiler Bodil Ulimoen. Kvinnelivet på bruket Gurihus i Nordsinni i Nordre Land kommune er preget av ryddesag og redskap man ellers forbinder med grove mandshender.

Tunet med seks små tømmerbygninger og grasvoller med terrasser av steinmur står i dag som et sjeldent minne over tungt arbeide og små kår. Og fortsatt når ikke TV- signalene opp hit.
– Hus er som folk. De kommer helt ut av ballanse om de ikke blir tatt vare på, smiler Bodil Ulimoen (50).Til daglig jobber hun som fysioterapeut på Lillehammer. Høsten 2002 startet redningsaksjonen for småbruket formødrene hadde skapt. – Jeg kunne ikke selge Gurihus. Familien på morssiden har vært bosatt her siden 1865. For over hundre år siden bygget oldemor opp stedet slik vi ser det i dag, bestemor ble husmor her 12 år gammel og mor kjøpte stedet for å holde det i slekta, forklarer Ulimoen.

Tømmer og kratt

En gammel enslig onkel drev fram til mora til Bodil tok over bruket på slutten av 90-tallet. Da hadde bruket stått nærmest urørt i flere tiår. Mora gjorde viktige ting for å bevare gården. Hun spikret blant annet på plass bølgeblikktakene, la inn vann og laget bad. Hun ville ha besøk av barn og barnebarn. – Jeg lærte meg å bruke motor- og rydnings-sag. Jeg måtte det, forklarer Bodil. Hun startet redningsaksjonen av Gurihus med tømmerhugst. Det vokste skog tett inpå huset og ute på beiter og jorder. Mor og datter fjernet tennung og kratt for å gi luft til husveggene. Men til tross for fire lange barselspermisjoner, ferier, helger og hjelp fra familie og neste generasjon, ble en helhetlig bevaring av bygninger, åker og eng på Gurihus uoverkommelig .Ved overtakelsen i 2002 hadde fjøstaket falt ned og lå i 30 graders vinkel ned på halv- og helråttent tømmer og reisverk. I badstua (korntørka) var stokkene kvite av råte.Tak måtte tettes og tømmerstokker skiftes ut.

Unikt gardsmiljø

– For meg ble det viktigste å bestemme seg for å ta vare på Gurihus. Som eier er man jo nødt til å være handlingskraftig, sier Ulimoen. Hun begynte prosessen gjennom å diskutere med slekt og venner for å få hjelp.Vendepunktet var fagpersoner fra museumsmiljøet som ville løfte Gurihus inn i museets bygningsvernprosjekt.
– De fikk meg til å få et bredere perspektiv på Gurihus. I tillegg til at dette er plassen jeg og slekta mi hører til, så jeg nå det sjeldne og unike gardsmiljøet som var bevart på en så liten plass. Valg skulle tas og det ble viktig å bestemme seg – fort! Den bærende konstruksjonen i husene ble første prioritet. Stolper ble stemplet under bærebjelkene og fjøset reiste seg igjen.Videre forfall var forebygget. Husene var klare til neste restaureringsfase og lokale snekkere var entusiastiske. Selv om Bodil følte seg som kjerringa mot strømmen, kom bygningsverrådgiverne inn og ga henne mot til å søke økonomisk støtte. Fylkesmannen og Nordre Land kommune innvilget tilskudd fra midlene som skal brukes til fredete og verneverdige bygninger landbruket. Summen dekket ca 1/3 av kostnadene.

Vakker låvebru

Med midler og fagfolk kom også restriksjoner om at bevaringen av bygningen måtte skje med opprinnelig teknikk, utførelse og materialbruk. Bodil kan ikke gjøre endringer på 10 år – for eksempel henge opp takrenner, der det opprinnelig manglet. Gurihus skulle ikke være et museum, men samtidig er tunet sjeldent. – Når man får slike midler må de faglige vurderingene noen ganger gå foran de personlige meningene. Man må sette seg og sitt inn i en større sammengen, sier Ulimoen. Inngangspartiet på hovedbygningen er den eneste endringen Bodil selv har stått for.
– Det var så nakent foran huset. Nå er det benkene på trappa vi bruker vakre sommerkvelder, forteller hun. Driftsbygning med fjøs stall og låve aslutter tunet ned mot beitene. Bak låven står badstua (korntørke), nå garasje for traktor og sportsbod. På inntunet, neste platå opp, står vedskålen. Og i skråningen ovenfor, omkranset av steingjerder, står stabbur og «Gamlestuggua», som i tillegg til å huse kårbolig tidligere var gårdens smie. Mot skogen er et steinlagt oppkomme av vann til dyra på beitet.
– Jeg er spesielt glad i låvebrua. Steinsettingen er så gjennomtenkt. Se hvordan de har plassert den vakre steinen i midten, peker en engasjert omviser.

Kvinnespor

Byggeskikk er også se hvordan livet i husene var, hvordan de ble bebodd og brukt. Dette har Bodil været optatt av. Kvinnelivet har mange spor på Gurihus. Oppe på soverommet i den kvite hovedbygningen ble både mor, mormor og oldemor født. I «Gamlestua» har Bodil hengt opp tantes vevde teppe av plantefarget garn. Over divanen ligger et hekleteppet laget av bestmor, moren broderte duken på kjøkkenbordet og selv har Bodil skapt den blå duken på veven som alltid har stått her på Gurihus.

Ros og venner

Foreløpig er familien fritatt for boplikt. Men når barna blir store og Bodil nærmer seg pensjonistalderen håper hun å kunne ha Gurihus som hjem. – Hele familien er kjempeglade i stedet.Vi er her mye, understreker Bodil som forteller om gode tilbakemelinger fra de andre i slekta. Flere har kommet med ting som har tilhørt stedet her, for eksempel redskap og servise. Det er karameller å suge på for å løfte prosjektet. Støtta har betydd mye for Ulimoen. Håndverkerne som var med på redningsaksjonen av Gurihus har også blitt gode venner. – Alle som setter sin fot her blir fortsatt satt i sving, smiler Bodil. Å holde beiter og enga mellom husene åpen er fortsatt en av utfordringene på Gurihus. – Det er en ballansegang hvor mye neste generasjon skal hjelpe til med bevaringen, inrømmer Ulimoen. Belønningen er en fotballbane ved fjøset, kunnskap og arbeidsglede. De to eldste barna er utdannet agromon og tømrer og viser stor interesse for å være på Gurihus og delta i arbeidet. Og etter 20 år med stillhet har Bodil sørget for at det nå høres både bjellklang og breking ute på beitene. – Jo eldre jeg blir jo mer heme føler jeg meg hjemme her, forklarer Bodil og ser utover den skogkledde lia bak låven.

Om Gurihus

Bodil Ulimoen (50). Fyseoterapaut og småbruker på Gurihus. Bosatt på Lillehammer Fire barn

Gurihus har litt over 20 mål dyrka mark i tillegg til 150 mål skog. Det er et sted hvor ekkoet når langt når det er stille og fint vær, med beliggenhet ca 500 meter over havet, under en bergknaus. Men samtidig er plassen lun og god. Her dyrkes det plommer, epler og korn og grønnsaker.

KOMMENTER!